Før noen noen gang sa ordet "selfie", hadde Meags Fitzgerald samlet tusenvis av bilder av seg selv tatt i fotobokser i kjøpesentrene og togstasjonene i nærheten av hjemmet hennes.
Hun produserte striper med fire enestående stillinger nesten daglig, noen ganger gjemt i en fotoboks til et kjøpesenter til etter lukking. Venner fra videregående skole kalte henne "Photo Booth Girl". I dag, når Montreal -artisten trekker gardinet i en bod, stopper ikke blinkene noen ganger før hun har nok bilder til å produsere en film.
"Det er veldig mye et uklart arbeid av kjærlighet," sa Fitzgerald, en frilansende illustratør som har produsert seks filmshorts, alle i fotobokser. "Det er sikkert mennesker som har brukt fotobokser i sine medier, men jeg er den eneste jeg kjenner som har brukt dem på denne måten, i denne lengden eller med det narrative formålet jeg har prøvd."
Fitzgerald, 27, vant prisen for beste animerte kortfilm på Edmonton International Film Festival 2013 for sin film på 4 og et halvt minutt
LaCuna, et drømmende, transefremkallende stykke der hun spilte hovedrollen som ble produsert med mer enn 1000 bilder tatt i 1953 Auto-fotomodell 11.Denne typen dip-and-dunk kjemisk fotoboks, stedet for utallige passbilder og stjålne kyss i nær et århundre, er på grensen til utryddelse ettersom fotopapirrekvisita går tørt og selskaper gjør opp med den giftige kjemi til fordel for digital systemer. Men et entusiastisk fellesskap av kunstnere, teknikere og samlere har dukket opp fra hele verden for å hindre at de analoge bodene forsvinner. Fitzgerald er sannsynligvis en av de mer lidenskapelige og kreative mesterne.
I mai publiserte Conundrum Press sin grafiske roman, PhotoBooth: En biografi, som beskriver historien til fotobokser og beretter Fitzgeralds reiser rundt i verden på jakt etter informasjon om vintage -maskinene. Det ender med at hun setter spørsmålstegn ved hennes følelsesmessige tilknytning til fotobokser, men håper arbeidet hennes kan sette folk i kontakt med magien hun finner poserer inne i dem.
Hun skyndte seg med boken sin så den skulle være ute mens det fremdeles var kjemiske fotobokser i Canada. Auto-Photo Canada planlegger å skrote sine analoge boder for digitale neste år.
"Fotobokser presenterer ikke noe negativt," sa Fitzgerald. "Det er et direkte positivt bilde. Hvert bilde er helt unikt, så hvert enkelt er verdifullt. Det som ikke appellerer til meg om digital fotografering, er virkelig mangelen på evne til å bevare dem. Vi tror vi tar mange bilder nå, men vi legger faktisk ingen poster. Vi etterlater digitale data som blir ødelagt eller ødelegger seg selv. (Med analoge bilder) liker jeg det fysiske aspektet som er igjen. ”
Platen Fitzgerald forlater, skyver grensene for portrett, historie og selve fotoboksen.
Model 11 -boden hun pleide å produsere LaCuna har en dyp, buet rygg, noe som gir henne mer plass til positurer og større dybdeskarphet. Hun holdt ofte posene sine mens maskinen tok omtrent tre minutter å utvikle en stripe med fire bilder, så hun hadde en referanse til den neste serien.
En assistent knipset lukkeren og katalogiserte bildene i rekkefølge.
"Når du tar bildene, må du sørge for å ta dem ut av maskinen for at de skal hoper seg opp," sa hun. "Du må tørke dem med forsiden ned, for når de er våte og tørker dem med forsiden opp, kommer de til å samle støv."
Jo mindre støv, jo mindre tid bruker hun på å klone ut flekker i Photoshop. Etter åtte timer i boden brukte hun ytterligere tusen timer på å kutte og skanne (hver skanning er 3600 dpi altså de kan projiseres på en filmskjerm) og beskjære hvert bilde for å sikre at de er rette og samme piksel størrelse.
Det er omtrent et kvart sekund mellom hvert av de 1000 plussbildene i LaCuna.
Hun er hot LaCuna mens han var i praksis hos A & A Studios i Chicago, som bygger om gamle fotobokser og vedlikeholder kjemiske fotobokser rundt i byen. Der lærte hun mekanikken til sine kjære maskiner og hvordan de skal betjene dem.
Fitzgerald, som har mer enn 7000 fotoboksbilder som dokumenterer hennes vekst, fikk ideen først under kunstskolen i Toronto i 2008. Hun utfordret seg selv til å bruke fotoboksfotografier i alle klasseprosjektene sine, selv når læreren var lunken om verktøyene sine. Hennes første animasjon var et komisk stykke kalt Fødsel av et geni, laget med bare 36 bilder.
For en stop-motion film kalt Tauro, Tauro, hun fikk tilgang til Auto-Photo Canada-lageret i Montreal for å skyte gratis. I det meste av sitt unge liv var hun vant til å betale $ 4 per stripe, noe som utgjorde en dyr innsats.
Fargefilmen, inspirert av en gresk myte om kong Minos og en hvit okse han skulle ofre, involverte rekvisitter og masker og kan ha vært for komplisert for mediet, sa Fitzgerald.
"Jeg prøvde å fortelle en stor historie," sa hun. "Jeg har lært å forenkle ting og bruke standen til fordelene og ikke få inn for mange eksterne elementer."
Likevel kan hennes neste prosjekt være enorm: Hun jobber med en regissør om et forslag om å produsere et filmoppsett i en fotoboks for en festival der filmer projiseres på siden av en 28-etasjers bygning i Vancouver.
"Det er vanvittig å tenke på at denne intime lille tingen er så offentlig og så stor," sa hun.
